Statsministeren gir uttrykk for at dette ikke er noe problem og at det er en naturlig konsekvens av at regjeringen består av tre selvstendige partier.

Vi hører hva statsministeren sier, men samtidig viser han alt for godt at det er problematisk at et regjeringsparti skal ha en alternativ og ”privatpraktiserende” politikk – etter at regjeringen samlet har meddelt sine standpunkt.

Det er selvfølgelig opp til statsministeren hvor langt han vil og kan tillate at SV argumenterer mot beslutninger de har vært med på i regjering. Det vil også være noen politikkområder hvor statsministeren ikke bør gi enkeltpartiene mulighet til å argumentere mot regjeringens politikk og beslutninger.

Forsvars- og sikkerhetspolitikken er helt åpenbart et slikt politikkområde.

I en situasjon hvor Storting og Regjering har beordret Forsvaret til å delta i krigen som utkjempes i Afghanistan, må det være en selvfølge at våre soldater gis full støtte fra Stortinget og en samlet regjering.

I en sak hvor norske soldater risikerer sine liv for å gjennomføre det oppdraget Storting og Regjering har gitt dem er det overhodet ikke rom for en ”privatpraktiserende” politikk på siden av regjeringens standpunkt. Dersom et regjeringsparti i sak som denne ikke kan stå inne for det partiet faktisk er med på i regjering bør konsekvensen være at partiet forlater regjeringen.

Statsministeren har i alt for stor grad tillatt at SV får argumentere mot Forsvarets oppdrag i Afghanistan. Norske soldater som hver dag risikerer liv og helse skal ikke på noen måte være i tvil om at de som ga dem oppdraget gir den full støtte og ikke sår tvil om viktigheten av oppdraget de er en del av.

Måten regjeringspartiet SV opptrer på i den hjemlige debatten gir grunnlag for å spørre om de virkelig støtter opp om oppdraget de har gitt våre soldater.

Når SV blir utfordret på dette temaet vises det til at vi må ha en debatt om Afghanistan. Det skal og bør vi selvfølgelig ha, men når vi samtidig har besluttet at norske soldater skal delta i krigshandlinger må SV sitt behov for å markere sin egen politikk i forhold til Afghanistan eller Forsvaret generelt være underordnet.
Hadde SV vært i opposisjon og i Stortinget stemt i mot Norges deltagelse i Afghanistan hadde saken vært helt annerledes.

Jeg er av dem som ikke er veldig overrasket over verken SV sin måte å opptre på eller statsministerens manglende vilje til å sette en stopper for SV.

For regjeringen og statsministeren handler det om ”husfreden”. For å holde regjeringspartiene samlet må han tillate at egne partistandpunkt blir argumentert for selv etter at regjeringen har tatt sin beslutning. Det er til en viss grad forståelig, men i forhold til krigen i Afghanistan er det overhode ikke akseptabelt.

Selv om SV har pålagt seg selv taushet om vårt medlemskap i NATO så lenge de er i regjering, er det ikke tvil om hva SV egentlig mener om norsk medlemskap og viktigheten av et sterkt og relevant Forsvar. Hadde partiet endret standpunkt i et så fundamentalt spørsmål hadde de selvfølgelig sørget for å fjerne motstanden om vår Nato tilslutning fra sitt partiprogram. SV ble stiftet på motstand mot norsk Nato-medlemskap og vil selvfølgelig benytte en hver anledning til å fremme sitt syn både direkte og indirekte når anledningen byr seg og de ikke blir stoppet.

Jeg respekterer selvfølgelig SV sitt syn både på NATO- medlemskap og Forsvaret generelt, men det er etter min oppfatning uakseptabelt at soldater vi har beordret til å delta i en krig ikke blir spart for denne typen markeringer fra et av regjeringspartiene.

Jonni Helge Solsvik, Høyre
Ordfører i Andøy

I dag oppklares mange saker ved hjelp av data som er FRIVILLIG lagret av Telenor og andre private selskaper. Det dreier seg om saker vedrørende seksuelle overgrep mot barn, drap, voldtekt, tortur og alvorlig finanskriminalitet. På grunn av effektivisering av faktureringsrutiner hos private selskaper vil den frivillige lagringstiden bli kortere og kortere. Dataene vil i fremtiden være slettet når politiet og Finanstilsynet trenger dem hvis vi ikke får på plass en LAGRINGSPLIKT på eksempelvis 6 måneder. Om det skjer gjennom implementering av DLD eller ikke er ikke avgjørende. Uansett må en plikt hjemles i en formell lov

Datalagring er ikke overvåking. Dataene skal kun innhentes i ettertid hvis nødvendig og en domstol har gitt klarsignal. Den prinsipielle grensen mot det som er ren overvåking av såkalte uskyldige borgere er for lengst overtrådt for eksempel i hvitvaskingsloven som ble vedtatt av et enstemmig Storting. Det er i dag elektronisk overvåking av transaksjonene vi alle foretar i banken og alle mistenkelige transaksjoner skal rapporteres til Økokrim. Her skjer en aktiv overvåking mens lagring er en passiv tjeneste. Uskyldige borgere som deg og meg blir hele tiden overvåket – og det har medført avverging og oppklaring av grov kriminalitet.

Et argument man hører fra DLD-motstanderne er at de kriminelle vil velge andre kommunikasjonskanaler som ikke omfattes av direktivet. Erfaringen tilsier det motsatte. På tross av at kriminelle i dag vet at fingeravtrykk, DNA og teletrafikk (SMS etc) kan avsløre dem blir hvert år mange saker oppklart på grunn av disse elementene. KRIPOS fortalte under Høyres Landsmøte at mange saker fremdeles oppklares på bakgrunn av fingeravtrykk – en metode som har vært kjent i over 100 år.

Spørsmål som må avklares er hvem som skal betale kostnadene ved lagringen og innhentingen. Særlig viktig er det hvordan dataene oppbevares og lagres. Vi har de seneste årene sett at data fra helseforetak og skatteetaten er kommet på avveie og at regjeringen ikke har fulgt godt nok opp. Det er bekymringsfullt og kaller på ansvarlig innsats.

Det er ikke noe løsning å si nei til enhver datalagring og smelle på den vanlige ”veien til helvete er brolagt med gode forsetter” og ”den som oppgir sin frihet til fordel for trygghet ender opp uten noen av delene”. Vi trenger en realistisk tilnærming til situasjonen fremover. Derfor er Høyres lagringshøring nå noe av det viktigste som foregår i samfunnsdebatten akkurat nå.
–
Fra Fredrikstad Høyres hjemmeside.

Jeg tenker at det er mange gode argumenter for å fjerne kvoten og det er mange gode grunner for å beholde den, men hvor stor fordelingsnøkkelen skal være og om vi faktisk skal ha en slik, er bortkastet å diskutere før vi har selvstendig opptjeningsrett for fedre på plass. Hvorfor jeg tenker slik skal jeg si litt mer om.

Vi har ugjort de tingene som burde ha gjort, og vi har gjort de tingene som vi ikke burde ha gjort. (Charles E. Hummel)

Frihet og ansvar
Jeg tilhører den delen av Høyre som har stort fokus på vårt ideologiske grunnlag. For meg betyr verdier som frihet og ansvar mye, og ikke minst en erkjenning av at vi alle er forskjellig og derfor trenger fleksibilitet for å kunne ta det ansvaret vi ønsker å ta. Jeg har i mange år ønsket og bedt våre politikere om å legge til rette for at vi som familier kan få innrette oss slik vi mener er best, at det skal være fokus på muligheter og tilrettelegging, ikke tvang. Nå som jeg selv blitt politiker, er dette noe jeg syns er viktig å kommunisere, både internt i partiet når jeg føler vi går en feil vei, og ut til folk.

Jeg er ikke opptatt av om det er mor eller far som tar ut mest permisjon. Jeg er ikke opptatt av at far MÅ ta ut et minimum av permisjon. Jeg synes det er fint om han ønsker det, at familien ønsker det og at barna kan ha glede av fars tilgjengelighet, men jeg ønsker ingen regler som sier at han hvor mye han skal være hjemme. Jeg er imidlertid veldig opptatt av at det skal legges til rette for at begge kan ta ut permisjon med en fordelingsnøkkel hver enkelt familie finner mest hensiktmessig, fordi jeg tror at dette kan familiene fint finne ut selv.

Mitt fokus er at permisjonen er for barna, ikke for foreldrene, og det er i lys av dette jeg synes hele ordet federkvote sender ut gale signaler. Vi skal ikke kjempe for en fedrekvote, vi skal kjempe for en ordning til det beste for barna og hva som er til det beste for barna skal ikke defineres av staten, det skal vi som foreldre definere.

First things first, but not necessarily in that order (dr. Who)

Barn blir frarøvet tid med foreldrene
Hvis man som familie mener at barna profitterer på at far er mer hjemme, så skal det legges til rette for at han skal kunne være hjemme, men hvis det viser seg at dette er helt umulig å gjennomføre i praksis, så bør disse ukene overføres til mor. Hvis dette IKKE gjøres, så er det barna som lider. Det er barnet som får færre uker sammen med sine nærmeste omsorgspersoner, mor og far, og dette får de fordi staten mener at det er bedre at barnet settes i barnehage eller ut i annen omsorg, enn at den andre foreldren får ta den.

Det er mange grunner til at familier ikke kan ta ut denne såkalte fedrekvoten, og den viktigste er økonomi. Fordi far ikke har selvstendig opptjeningsrett så vil disse ukene som er avsatt for far være en praktisk illusjon for mange familier. Dette betyr i praksis at hvis mor er student, ufør eller av ulike grunner har vært i mindre enn 50% jobb før permisjonen, så får ikke familien den økonomiske kompensasjonen de trenger for å kunne opprettholde et anstendig inntekstgrunnlag. De får faktisk ingenting. Jobber mor i et lavtlønnsyrke så vil de få svært lav kompensasjon fordi hans lønn under permisjonen blir regnet ut i forhold til hva mor tjener.

Dette er svært, svært urettferdig og er altså utgangspunktet mitt når jeg sier at vi FØRST bør kjempe for selvstendig opptjeningsrett for far, SÅ kan vi diskutere en evt kvote forbeholdt far. Hvis vi skal diskutere denne kvoten først, og gjøre som sosialistene foreslår å øke denne, så kan vi komme til å sitte i en situasjon hvor vi reduserer den totale permisjonen, fordi ukene fedrene ikke kan ta ut de faller bort. De blir ikke ført over til mor, med det resultat at barna mister verdifulle uker sammen med de som står dem nærmest.

I og for seg er ikke dette kravet så ille, for det er mange arbeidsføre som står utenfor arbeidslivet og som har sosialtrygd som eneste inntekstkilde. Nå er ikke jeg motstander av at mennesker skal motta sosialtrygd, jeg mener derimot at det er viktig at velferdssystemet fanger opp mennesker som står uten lønnsinntekt og i en vanskelig situasjon. Når det er sagt så har jeg vanskelig for å akseptere at ingen av disse kan jobbe.

Hvorfor de ikke har fått jobb kan forklares på mange måter, men at de ikke har fått jobb betyr ikke at de ikke kan jobbe. At de ikke har fått en bestemt jobb betyr ikke at de ikke kan gjøre noe annet. At noen ikke har tilbudt dem jobb, betyr ikke at ingen vil ha dem i jobb. Jeg tenker at hvis sosialtrygdmottakerne skal komme i jobb så kreves det en holdningsendring hos offentlig forvaltning, hos næringslivet, men også hos den enkelte sosialmottaker. Det må, på alle nivå, vises en vilje for tilrettelegging samt at alle parter følger opp det man har blitt enige om.

For unge på sosialkontoret må det stilles krav, mener Høyres Sylvi Graham, og dette er jeg enig i. Jeg er motstander av at vi skal pøse ut ytelser uten at det stilles krav til aktivitet av noe slag. Denne aktiviteten kan i grunnen være alt fra jobbsøk, til å engasjere seg i frivillig arbeid, å møte opp på ulike program i regi av nav, følge opp handlingsplaner i forhold til egen helse eller annet, men at dette skal bety gratisjobb for kommunen stiller jeg meg heller kritisk til.

Hun mener også arbeid i Parkvesenet og andre kommune-plasser kan være passende.

Jeg mener at å foreslå dette er en mangel på respekt for mennesker, for hva er det hun sier. Jo, hun sier at kommunen har tjenester de trenger å få utført, men de ønsker ikke å betale hva det koster å få utført dette. Sylvi Graham sier indirekte at de ønsker gratis arbeidskraft uten å sette av feriepenger eller sykepenger – gratisjobbing som dette gir heller ingen pensjonspoeng. Hadde dette forslaget hatt noen som helst anstendighet over seg så hadde man valgt å utbetale sosialhjelp som lønn, med tilhørende rettigheter/plikter, og på den måten gitt mennesker noe verdighet i arbeidet. En glede over å skulle få utbetalt feriepenger – en belønning for at man har stått i arbeidet over tid.

Å jobbe med forefallent arbeid verken bør eller skal knyttes opp mot gratisarbeid for kommunen. Det er et arbeid som mange kan gjøre, også en del av dem som mottar sosialtrygd, men de skal være arbeidstakere. I motsatt fall opprettholder vi stigmatiseringen ved å frata denne type jobb rettigheter og plikter vi andre har når vi går på jobb.

Dette er gammelt nytt fra Høyre, at man prøver å være tøff i trynet for å håndtere et vanskelig problem, som gjerne er både sosial- og helseproblem, sier Karin Andersen.

Dette handler ikke om å være tøff i tryne Karin Andersen, dette handler om å søke etter nye løsninger på kompliserte og vanskelige utfordringer. Det handler om å ha respekt for mennesker, hvilket jeg mener man ikke har når man lar folk gå uvirksomme – når man indirekte sier at man ikke har bruk for dem. Det handler om å gjøre et forsøk på å skape stolthet rundt det å jobbe, gi det å jobbe mening. I denne saken mener jeg Høyres Sylvi Graham bommet noe, men jeg ser hvor hun vil og jeg er stolt over at hun setter dette på agendaen.

Det har vært en pest fra den ene blogger til den andre, fra partier av alle farger. Felles er at man utgir datalagringsdirektivet for noe annet enn det er, at man er skyldig inntil det motsatte er bevist, at nettsteder man besøker skal lagres, i det hele tatt at det er noe prinsipielt nytt ved dette direktivet.

Dertil kommer EU-motstanderne, de som ellers ikke ville gått av veien for kontroll med alt som går over landegrenser, de vil ha KAMP mot datalagringsdirektivet, fordi det det er enda et bevis på ondskapen i EU.

Selvfølgelig tviler Høyre her. Høyre vil ha en god grunn hvis man skal gå mot et direktiv fra EU med EØS-veto.

Jeg anbefaler varmt George Goodings blogginnlegg FOR DLD, samt spesielt Vampus siste innlegg MOT DLD. Disse er en fryd å lese, og de setter ting på plass, på hver sin måte. Fine, saklige innlegg, uten løgner og fordreielser, til å gjøre seg opp en mening av.

Så mangler vi bare Regjeringen, og en utredning av hva et norsk nei vil bety for EØS-samarbeidet. Det er kanskje ikke avgjørende, men kanskje et vesentlig moment, tross alt. Det er Regjeringens ansvar å klargjøre dette før vi tar en beslutning. Dessverre har vi ingen mulighet til å diskutere dette med EU uten først å måtte nedlegge veto. Vi er ikke medlem og har verken talerett eller stemmerett på vårt eget kontinent. Vi er bare helt med, eller vi skyter med skarpt, som mot en fiende. Sistnevnte har aldri skjedd. Vi aner ikke hvordan EU vil reagere på slikt, fra oss, som avtalemessig har forhåndsgodtatt nesten alt, uten reservasjoner. Et rungende ja til EU, og et grøssende nei til EØS, er mitt generelle standpunkt.

Som man ser, spesielt av Vampus’ artikkel, er datalagringsdirektivet meget tvilsomt. Det er ikke personvernets endelikt, det er ikke en skandale eller katastrofe, det bare dårlig. Det er for dumt, for teit, for unødvendig. La oss holde oss til to-tre måneder, ikke seks. Kanskje vi helt kan klare oss uten, men min personlige meninger at vi bør ha en felles europeisk standard på dette også. Hvor lenge skal trafikkdata hos internett/teleoperatørene spares før de slettes?

Det meste av trafikkdataene, men ikke alle, tas vare på for faktureringsbehovet. Hva med et direktiv som forlangte sletting etter høyst to-tre måneder? Eller hva med en norsk lov, en forgangslov i europeisk sammenheng, på personvernområdet, som påbyr sletting etter en viss tid? Vi er tafatte, vi går sjelden foran vi dilter etter og liker å være vrange år noen har tenkt før vi rakk det, spesielt EU. Vi anser ikke EU for å kunne fatte vettuge beslutninger. Det er i ryggmargen.

Datalagringsdirektivet er heller ikke “overvåking”. Det er snakk om at politi- og rettsvesenet skal kunne få hente ut disse dataene, spesielt hvem som brukte en IP-adresse på et bestemt tidspunkt, dersom det er grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet. Det er ikke et arbeidsredskap for verken politiet eller byråkratiet. Det, ulovlig uthenting, vil eller må være en kriminell handling i seg selv, og det ville det kunne være under dette direktivet.

Siden et fravær av et datalagringsdirektiv neppe vil bety store eller prinsipielle forskjeller fra dagens praksis så vil et “nærvær” av samme heller ikke bety noe dramatisk. Det er der kampanjedeltakerne, de ihuga mostanderne, tar feil og roper ulv, ulv.

Men datalagringsdirketivet er idioti satt i system, totalt unødvendig og øker sjansen for brudd på privatlivets fred. DLD er foreldete tanker, basert på en virkelighet som ikke er der lenger. Vampus er spesielt flink til å påpeke dette.

Personvern er viktig, og spesielt er jeg opptatt av at det som skjer i en privat sfære skal forbli i en privat sfære inntil mistanke om alvorlig kriminalitet foreligger, herunder overgrep og misbruk. Heller ikke skal Staten, i sin daglige forvaltning, ha tilgang til sensitive private opplysninger. IPLOS er noe av det grusomste jeg har hørt om i den sammenheng. Det er tusen ganger verre enn datalagringsdireketivet. Joda, det har potensiale til å ramme like mange, over tid. Du tror det bare er “dem” som rammes, og du tar feil. IPLOS vil ta deg, snikende og sikkert.

Men det politiske engasjementet rundt IPLOS har vært nær det totale null. Det er symbolsakene som teller, og EUs datalagringsdirektiv er en glimrende symbolsak for mange. Mot EU og den store, stygge verden som vil diktere oss! Ikke dermed sagt at det er den mest graverende. Datalagringsdirektivet er altså, ja, jeg gjentar meg, uheldig, håpløst, unødvendig og dumt, men ingen egentlig verdig fanesak. Men den er omskapt slik, gjennom media og delvis gjennom blogger-”mediet”.

Men min klare oppfording til Høyre er den, at ta et nei denne gang, og våg konfrontere EU, nettopp fordi vi tror på EUs kraft og nødvendighet. Vi kan få flere med oss. Det skal gå an å mene mot, også etter at EU har besluttet, selv for oss “livegne”.

Les bloggeren George Gooding.

Les bloggeren Vampus.

Ikke les kampanjen Stopp Datalagringsdirketivet (eller joda, det gjør du, men ensidigheten der, og blant deres tilhengere, er den jeg forakter).

Helseminister Bjarn Håkon Hansen (Ap) (Foto: Chris Nyborg/Wikipedia)

Jovisst ser jeg at spissformuleringer kan være både nyttig og nødvendig, men uttalelsene denne mannen kom med i TV2 nyhetene i kveld gjorde at jeg nesten fikk åndenød.

“Eldreomsorg er for komplisert til å bli overlatt til private.”

Hva behager!?

Lever Bjarne Håkon Hansen og jeg egentlig på samme klode?

Med nær tjuefem års kjennskap til kommunens hjemmesykepleie, og nær femten års kjennskap til privatansatte, vet jeg svært godt forskjellen på kommunal og privat drift. Riktignok gjelder mine erfaringer i stor grad personlige assistenter, og ikke eldreomsorg, men det aner meg (dessverre) at det går utpå ett oppi minister Hansens hode. Dessuten snakker vi nettopp om de samme tjenesteyterne; de som kommer fra hjemmesykepleien for å assisterer meg om natten forholder seg på jobben i all hovedsak til aldersgruppen 75+.

At de kommunalt ansatte nitten-tjueåringene som i blant ringer på døren her, de som nærmest er hentet rett inn fra gaten, skulle være bedre egnet for kompliserte oppgaver, enn for eksempel mine håndplukkede privatansatte assistenter, er en ekstremt arrogant og usakelig påstand! Jeg har mer enn en gang forholdt meg til kommunalt ansatte tjenesteytere som nærmest er å betrakte som i behov av tjenester selv. Enten fordi de har svært skrantende helse, – både av fysisk og psykisk karakter, eller de er svært dårlig egnet rent evnemessig og/eller personlig.

Sommervikarene, og likeså enkelte av kommunens faste ansatte i hjemmesykepleien, vil jeg faktisk ikke være særlig lysten på å slippe løs hos f.eks mine aldrende foreldre. Som relativt ung og sprek vet jeg heldigvis å beskytte meg og mine interesser, men slik er det jo ikke for oss alle. Jeg kan faktisk passe på jeg, slik at de mer kompliserte oppgavene ikke utføres av de kommuneansatte som åpenbart er uegnet for oppgavene.

Når det er sagt så skal jeg i anstendighetens navn selvsagt ile til å tilføye at det jobber drøssevis av flotte og dyktige mennesker i kommunens hjemmesykepleietjeneste, også. Men de er slett ikke flotte og dyktige fordi de er kommunalt ansatte. Eller for den saks skyld fordi de har spesielt gode ledere, er ansatt i en veldrevet bedrift som har kunden i fokus, og som har ambisjoner om å være best i klassen. Nei, dette er mennesker som er dyktige og flotte, totalt uavhengig av privat eller kommunal arbeidsgiver.

Tro meg, det er ingen ting som tilsier at det er bedre eller tryggere å la kommunen utføre oppgaver innenfor eldreomsorgen, enn en privat aktør.

Nei, dette var pinlig å høre fra helseministeren!

- At helseminister Hansen i samme åndedrag ikke syns det er så nøye med kvaliteten overfor våre små og håpefulle i barnehagene, trenger vel ingen ytterligere kommentar..

Faktum er, at jo mer vås ala dette jeg hører fra venstresiden, dess sterkere blir min overbevisning om at vi nå må få et regjeringsskifte om to uker.

Bruk stemmen din, stem Høyre!

Skilt for motorvei

I følge Jernbaneverket vil det ta tredve år å bygge ut jernbanen fra Oslo til Halden. Utbyggingen av motorvei mellom Larvik (Sky) og Langangen vil ta mye lengre tid og bli mye dyrere en det prosjektet som er ferdig i dag. Dette fordi disse prosjektene skal bygges i statlig regi, etter årlige bevilgninger kun støttet av Nasjonal Transportplan, en plan som ikke lover penger, bare angir intensjoner.

Men i dag åpner 20 km ny motorvei E18 mellom Grimstad og Kristiansand, bygget som Offentlig Privat Samarbeid. Et selskap planlegger detaljer og bygger, tar risikoen for overskridelser og gevinsten ved mer effektiv bygging, samt skal stå for vedlikehold og drift av den ferdige veien i et antall år, før den så overdras til vegvesenet for alminnelig ansvar og vedlikehold.

Denne modellen har gang på gang vist seg effektiv. Veiene og bygningene blir bygget fortere og bedre. Ofte også billigere. Det var også konklusjonen til Transportøkonomisk Institutt, som undersøkte dette i 2007.

Et annet alternativ, at staten låner av seg selv, for å kunne prosjektfinansiere, og dermed fri seg fra den årlige bevilgningstakten, vil Regjeringen ikke være med på. Ting skal gjøres på samme måte som alltid. Det vil si planlegge eller bygge for de pengene årets budsjett inneholder, så eventuelt stanse opp. Dermed vet man ikke hva man skal gjøre neste år, og man må skape påkjøringsmuligheter til å ta i bruk et par kilometer ny vei, hvert år. Klart det blir dyrt, klart det blir tregt.

Høyre går inn for å ta i bruke OPS-modellen i stor skala. Slippe de private mer til, mer enn bare å by på parsellvise byggekontrakter, at private være byggherre og få ansvar for at veien åpnes i tide og ta de første årene av vedlikeholdet selv, omtrent som en en garanti etter kjøpsloven. Finansiere det hele med et lån, enkelt og greit. På det norske og europeiske anleggsmarkedet er det nok av entreprenører som er klare til slike oppdrag.

Det er bare å gratulere agderfylkene, og alle veifarende langs sørlandske E18 med den nye motorveien. Sørlendingene kan i dag ønske Kongen velkommen til å foreta veiåpning. Sørlandet viser nå vei, slik trønderne gjorde det med E39 for noen år siden.

Bare så syn det ike blir noe mer etter denne OPS-modellen. OPS er nedlagt, dødt som sild, fordi De Rødgrønne ikke vil ha slikt, privat styggedom. Det er ingen grunn til å tro privat-allergien kureres med det første.

Mer vei for pengene, det er Høyre, det.

Fra Aftenposten i dag.

Tidligere innlegg her i Politisk Kvarter.

Vi har i dag plassert bloggen i Fredrikstad på Bloggurats bloggkart!

Mange har jobbet for rettighetsfesting av BPA i årevis. Helt siden forrige århundre. BPA har nå vært en kampsak i Norges Handikapforbund og andelslaget ULOBA i mer enn 17 år. Det er skammelig lenge. Vi ber faktisk bare om retten til å velge frihet!

Per i dag er det slik at alle norske kommuner har plikt til å ha BPA, som en av mange tjenester, men den enkelte borger har ikke rettskrav på det frigjøringsverktøyet BPA faktisk er.

Nå setter jeg min lit til at Høyre med Erna Solberg i spissen, når valget vinnes, er tøff nok til å skjære i gjennom og får på plass en rettighet som vil få enormt stor betydning for tusenvis av norske borgere.

Les gjerne selv dette historiske tilbakeblikket (riktignok ikke helt komplett), så kan du jo selv bedømme om denne saken er pinlig for våre folkevalgte:

Inns. S. nr. 99 – 2000-2001 fra Stortinget

”kvaliteten i større grad må bestemmes av den enkelte bruker selv. Dette gjelder både institusjonsomsorg og hjemmetjenestene. Hjemmetjenestene må etter flertallets mening i større grad administreres av den enkelte bruker selv, betalt av det offentlige etter en på forhånd fastlagt vurdering om behovet gjort i samarbeid mellom bruker og omsorgsansvarlig.”
Komiteens flertall gir uttrykk for:
”Det viktigste er allikevel alltid at den som mottar, og skal motta, slike tjenester settes i sentrum, og at brukerens medvirkning og behov blir gitt avgjørende vekt.”
Det pekes på at:
”det er særlig viktig at omsorgstjenestene og hjelpetiltak uansett behov, er utformet slik at den enkelte så langt mulig kan føre et aktivt og selvhjulpent liv. Helt siden 1981 har målsettingen for politikken for funksjonshemmede vært full deltaking og likestilling i samfunnet. Flertallet vil understreke at det skal være det grunnleggende prinsipp når hjelpetiltak skal utformes, og legger vekt på at det ikke må velges tiltak som begrenser den funksjonshemmedes valgmuligheter, alene basert på økonomiske betraktninger.”

NOU-2001:22 Fra Bruker til borger

I denne NOUen konkluderes det blant annet med at myndighetene må ta i bruk tiltak i form av
”sterkere rettigheter og kvalitet for brukerne i sosial- og helsetjenestene”
Dette for å rette opp den forskjellsbehandlingen funksjonshemmede utsettes for. Utvalget foreslo i denne sammenheng følgende:
”Etter utvalgets mening bør personer med funksjonsnedsettelser ha et rettskrav på sosial- og helsetjenester som ikke bare dekker nødvendige behov, men som sikrer mulighet for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og mulighet for aktiv deltakelse i samfunnslivet. Det bør være mulig å formulere klarere krav til kvalitet og omfang, og å gi den enkelte en større rett til selv å bestemme typer av hjelpetiltak.”

St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer – Strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne

Tilråding fra Sosialdepartementet av 13. juni 2003, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Bondevik II)

Det vises her til at:
”BPA fører til større selvbestemmelse, økt likestilling og høyere livskvalitet for brukerne” og at ”Erfaringene med brukerstyrt personlig assistanse tilsier at brukerstyring og brukermedvirkning bør kunne nyttes i langt større utstrekning i ulike tjenester som tilbys personer med nedsatt funksjonsevne.”

St.prp. nr. 64 (2003-2004) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2005 (kommuneproposisjonen)

Tilråding fra Kommunal- og regionaldepartementet av 11. mai 2004, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Bondevik II)
Oppfølging av St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer

Sosialdepartementet foreslo i St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer en lovfesting av brukermedvirkning på kommunalt nivå for personer med nedsatt funksjonsevne. Under behandling av meldingen vedtok Stortinget å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om lovfesting av kommunale råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Sosialdepartementet vil i 2004 sende ut et høringsnotat.

Sosialdepartementet setter i verk ulike tiltak for å heve kompetansen hos personell i kommunene som arbeider med personer med nedsatt funksjonsevne. Det skal iverksettes et 2-årig program som stimulerer til en bedre tilrettelegging av det kommunale tjenestetilbudet til familier med barn med nedsatt funksjonsevne. Programmet skal stimulere til erfaringsutveksling mellom kommunene. Inkludert i satsingen er et opplæringsprogram for å heve kompetansen hos de i kommunen som har mest kontakt med disse familiene. Satsingen skal inngå som en del av oppfølgingen av avtalen mellom regjeringen og Kommunenes Sentralforbund knyttet til utvikling av pleie- og omsorgssektoren. Det skal også iverksettes et 3-årig program for kunnskapsoppbygging rettet mot ansatte som arbeider med eldre utviklingshemmede. Et nasjonalt kompetansemiljø med nasjonale fagutviklings- og formidlingsoppgaver på området utviklingshemmede skal etableres. Kommunene vil gjennom kompetansemiljøet kunne dra nytte av erfaringer i andre kommuner og få veiledning og tilgang på forskning og fagutvikling. I tråd med Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 40 (2002-2003) vil Sosialdepartementet foreta en utredning av ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Utredningen skal se nærmere på rettighetsfesting for brukerne, tjenestenes omfang og innhold, samt ulike modeller for statlig medfinansiering.

St.prp. nr. 60 (2004-2005) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 (kommuneproposisjonen)

Tilråding fra Kommunal- og regionaldepartementet av 13. mai 2005, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Bondevik II)

15.5.12 Brukerstyrt personlig assistanse
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, fattet Stortinget følgende vedtak:
”Stortinget ber Regjeringen fremme en sak for Stortinget om ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) der rettighetsfesting for brukerne, tjenestens omfang og innhold samt ulike modeller for statlig medfinansiering utredes. Saken legges fram i inneværende stortingsperiode.”
Et samlet Storting ønsket i 2005 å rettighetsfeste BPA. Saken skulle ut til høring på sommeren og Stortingsbehandles ut på høsten. I Statsbudsjettet for 2006 ble det varslet at BPA skulle bli en individuell rettighet.

I statsbudsjettetet sa regjeringen:
“.. Ut fra de positive erfaringene med brukerstyrt personlig assistanse, foreslår departementet å endre Lov om sosiale tjenester slik at alle som fyller de alminnelige vilkår for tjenester og har behov for omfattende tjenester, får rett til å få hele eller deler av bistanden organisert som brukerstyrt personlig assistanse.”
Videre:

St.prp. nr. 1 (2005–2006) Helse- og omsorgsdepartementet – side 233-235:

Anmodningsvedtak nr 523 (2004–2005) av 16. juni 2005

Ved behandlingen av St.meld. nr. 40 (2002–2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, ba Stortinget Regjeringen fremme en sak for Stortinget om ordningen med brukerstyrt personlig assistanse jf. Innst. S. nr. 162 (2003–2004). Saken ble fremmet og omtalt i Kommuneproposisjonen for 2006 (St.prp. nr. 60 (2004–2005). Stortinget vedtok følgende:
«Stortinget ber Regjeringen følge opp vedtaket om å legge fram en sak om brukerstyrt personlig assistanse (BPA) der rettighetsfesting for brukerne, tjenestens omfang og innhold samt ulike modeller for statlig medfinansiering utredes. Saken skal legges fram i forbindelse med statsbudsjettet for 2006»
I juli 2007 sendte Helse- og omsorgsdepartementet ut på høring forslag til sterkere rettighetsfesting av ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

Høringsfristen var 01.11.2007, og under Høringsstatus står det fortvilende nok fortsatt: Denne saken er under behandling.

St.prp. nr. 57 (2007-2008) Kommuneproposisjonen 2009;

”15.7.10 Brukerstyrt personlig assistanse
Saken om sterkere rettighetsfesting av ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) har vært på en omfattende høring. Det har kommet inn over 200 høringssvar, som reiser flere omfattende problemstillinger. Høringen reiser viktige prinsipielle og praktiske spørsmål som må løses før et lovforslag kan fremmes for Stortinget.”
Det er jo nesten til å grine av, for fra denne prp-en kan vi lese:

St.prp. nr. 68 (2008-2009 Kommuneproposisjonen 2010)

“7.9.7 Harmonisering av den kommunale sosial- og helselovgivningen (Bernt-utvalget) og Brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

Som en del av oppfølgingen av forslagene i NOU 2004: 18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenesten, Samordning og samhandling i kommunale sosial- og helsetjenester, er Helse- og omsorgsdepartementet i gang med å utarbeide et lovforslag om ny lov om helse- og omsorgstjenester i kommunene. Arbeidet omfatter en harmonisering av reglene i kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, med unntak av sosialtjenesteloven § 4-5, kapittel 5 og kapittel 5A. Det videre arbeidet med lovforslaget avhenger av innholdet i den varslede samhandlingsreformen, som etter planen skal legges fram for Stortinget før sommeren.

Også spørsmålet om lovfesting knyttet til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) utsettes i påvente av at forslag til samhandlingsreformen er lagt fram for Stortinget.”
Og her lanserer de rødgrønne løftebruddet.

Det er altså en samhandlingsreform (Bernt-utvalget) som er årsaken til at årene går, og at vi ligger mer enn ti-år bak Sverige når det gjelder trygghet for tusenvis av norske borgere!

BPA er avgjørende for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne leve selvstendige og verdige liv og få delta likeverdig i samfunnet. I kommuneproposisjonen skriver nå regjeringen at de går bort fra løftene, gitt i Soria Moria-erklæringen.
”Også spørsmålet om lovfesting knyttet til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) utsettes i påvente av at forslag til samhandlingsreformen er lagt fram for Stortinget,”
kan vi lese.

Vi får heldigvis noen ganger litt drahjelp i kampen for rettighetsfesting, og Riksrevisjonen har i år kritisert departementene for ikke å følge opp lovordene fra forrige handlingsplan (Riksrevisjonens rapport om funksjonshemmedes adgang til samfunnslivet). Det går jo an å håpe at det kan være til hjelp..

Vi skriver altså 2009 og rettighetsfestingen av BPA er fortsatt ikke på plass!

Det er en kjent sak at Norge alltid er senere ut enn Sverige. Faktum når det gjelder borgerstyrt personlig assistanse er at svenskene har hatt den lovfestede retten og tryggheten fra 1994 – altså i femten år allerede! I Sverige er det ca 15 000 innbyggere som kan benytte frigjøringsverktøyet BPA. I Norge er det ca 3 000 personer som nå har BPA, og skremmende mange av dem har kjempet med nebb og klør i årevis for å få lov til å styre sitt eget liv.

Poenget med BPA er at borgere med assistansebehov skal kunne styre sitt eget liv, på lik linje med borgere uten assistansebehov. BPA betyr at man kan få nødvendig assistanse når og hvor man ønsker og trenger det, til det en har behov for, og det av assistenter man selv har valgt å samarbeide med.

BPA er nøkkelen til frihet og til et liv uten helse- og sykdomsfokus. Med BPA kan funksjonshemmede være yrkesutøvere, ektefeller, foreldre, studenter, gode naboer og tillitsvalgte i borettslaget. BPA er funksjonshemmedes vei bort fra et livslangt forhold til helse- og omsorgspersonell og over i en hverdag med praktisk assistanse.

Hensikten med BPA er at folk med assistansebehov skal få mulighet til å LEVE og å delta i samfunnet. Hensikten md BPA er at Jonas på 21 år skal kunne gå på kino etter endt forelesningsdag om han vil. Vitsen med BPA er at Monica på 43 å selv skal bestemme når hun vil følge sine tenåringsbarn til korpstrening. Poenget med BPA er at 18 år gamle Ola selv kan bestemme når han vil rydde på hybelen og ta seg en tur til Roskildefestivalen.

Jeg og mange med meg vet at det er penga som rår, og at likeverd og livskvalitet stort sett er begrep som mange politikere og beslutningstakere liker å krydre festtalene sine med. Men vi må jo tro på at våre politikere vil oss vel, og at de er i stand til å ta fornuftige avgjørelser når løsningen ligger på bordet foran dem!

Selvsaget er det billigere å tvinge Jonas, Monica og Ola inn i samme omsorgsghettoer med felles kommunal kjøttkakefóring på torsdager og faste dusjedager og leggetider. Selvsagt er det billigere.

Men det er heldigvis ikke lov til slikt lenger!

Makan til sendrektighet, beslutningsvegring og mangel på vilje, er det lenge siden jeg har fått demonstrert! Dette er pinlig.

Mitt forslag til Høyre og resten av den borgerlige fløyen:

Gi oss valgfrihet, la oss få ta ansvar, gi oss tilgang til frigjøring, gi oss trygghet. Løft BPA ut av Sosialtjenesteloven og lag heller en egen Assistanselov (slik Sverige har). Utkast til en Assistanselov foreligger allerede.
En ekstrabonus ville vært at verktøyet BPA da ville distanseres fra helse- og sykdomsfokus, og over til service og assistanse.

]]> http://fredrikstadhoyre.no/?feed=rss2&p=274 1 http://fredrikstadhoyre.no/?p=271 http://fredrikstadhoyre.no/?p=271#comments Tue, 21 Jul 2009 06:10:05 +0000 Knut Sparhell http://fredrikstadhoyre.no/?p=271

For Senterpartiet er det et ufravikelig krav at søknad ikke skal sendes de neste fire årene

Dette sier Sps nestleder Trygve Slagsvold Vedum til Dagens Nærlingsliv.

Jeg vil med dette takke Trygve Slagsvold Vedum for opplysningen, og at det nå er publisert.

Da vet vi at de rødgrønne foretrekker husmannskontrakt fremfor medbestemmelse, underdanighet fremfor likeverd, en nikkedukke fremfor deltakelse og diktatur fremfor demokrati.

Norge blir i dag diktert fra EU, i alle fall på svært mange og stadig flere områder. Jeg er ikke i mot det som blir diktert oss, som regel, men det hender. Jeg innser at vi har “valgt” det fordi vi trenger EØS-avtalen og vi nekter å være med i beslutninsgsprosessene, jfr. en folkeavstemning i 1994.

EU-medlemskap for Norge er høyaktuelt som aldri før. I alle fall trenger vi en debatt om vårt forhold til resten av Europa, der snart alle europeiske land er med i EU. Tilmed Island, kanskje snart, et Island som vokter meget godt over sine “nasjonale ressurser” i form av fisken i havet. Sverige er med. Danmark er med. Selvsagt er de det!

Norge er IKKE MED, ikke med og medbestemmer noe som helst, bare MED uten å medbestemme! Det er til å grøsse av. Er vi under inflytelse av Enver Hoxha, den albanske diktator med nasjonal “sjølvberging” i høysetet? Velferd, rikdom og bedrevitenhet, i vårt land, nå, skal det være parolen?

Kanskje er det grunner til at Norge bør holde seg unna EU-medlemskap ennå en tid. Jeg savner rimelige, vektige argumeter for det. Argumenter for det 21. århundre og ut fra dagens situasjon i Europa.

Men Senterpartiet, deltaker i den rødgrønne Kongelige norske Regjering (også kalt Stoltenberg II), vil ikke ha debatt om det, og fullstendig utelukke en norsk søknad de neste fire år. Dette alt før debatten har startet! Vel og merke, DERSOM vi velger en fortsatt rødgrønn regjering.

Så gjør vi ikke det. Vi velger en borgerlig regjering, hvor alt er åpent. I alle fall, særlig om Høyre får sterk innflytelse, så blir det en mulighet, en ren mulighet, at Norge sender en EU-søknad innen de neste fire år. Om det er stemning for det. Det ser ikke slik ut, akkurat nå, men det kan hende det blir stemning for det, i alle fall om debatten om EU-medlemskap for alvor kommer i gang. Om Norge fortsatt skal være “lydrike” under EU, på tross av at vi har et stående tilbud om full deltakelse.

Jeg er ofte ganske forbannet på frenetiske EU-motstandere, spesielt de på venstresiden. De vet jo ikke engang sitt eget politiske beste i EU-saken, siden EU er en stor og viktig arena for venstreoreinterte (kall dem gjerne rødgrønne) partier og synspunkter, de som ønsker fellesskap og statlig eller EU-styring med det meste.

Sverige er og forblir med. Danmark har vært med så lenge at noe annet er utenkelig. Island søker. Og Norge avskriver det hele uten debatt, for fire år? Det vil Senterpartiet, det vil dermed den eventuelle nye, videreførte rødgrønne regjering måtte mene og følge.

Dette er dogmatiske, dette er fiendtlig overfor norske borgeres interesser. Dette er nærmest et annonsert landssvik. (Jeg bruker “landssvik” her og nå utelukkende fordi en del frenetiske EU-mostandere bruker nettop dette ordet om enhver EU-tilhenger.) For det er å svikte Norge, norske interesser, kategorisk ikke å ville diskutere EU-medlemskap på lenge, og true med avgang, gjennom et nåtidig absolutt nei til å sende en søknad, om noen år.

Så jeg regner altså med at Senterpartiet nå ikke engang vil diskutere saken. Og om den blir diskutert innad, vil de bryte regjeringssamarbeidet, og således presse de andre partiene. Slett ikke noe udemokratiske ved det, for all del, men det er politisk meget interessant, samt til avsky.

Men er vi tjent med det? Vi, folk, vi som deg, vi som meg. Hva om stemningen snur seg? Et Senterparti er ikke bare mot medlemskap, og sier det klart. Det stiller ultimatum, helt uaktuelt, NEI, og det på bakgrunn av de er med i dagens regjering og stiller til valg på en fortsettelse av samme.

Det er bare ved å stemme Høyre i september at du entydig motvirker en fortsatt rødgrønn regjering, med dette forkvaklede Senterpartiet som deltaker.

Det er bare ved å stemme Høyre i september at du sørger for at vi får en åpen og fordomsfri debatt om Norges forhold til resten av Europa, herunder EU.

Det jeg vet er at “folk flest” er åpne for å snakke om EU-medlemskap. EU er. EU forblir, EU er “defacto” Europa av idag. Man er kanskje i mot at vi blir medlem, sånn straks, men åpne for tanken om at det ikke er noe absolutt. Kanskje vi må, kanskje vi bør, kanskje er det best. Kankje vel så demokratisk. Kanskje lurt. Neppe så ille, heller. I høyden unødvendig. Det er sånn folk tenker. Det er åpenhet for alternativer til dagens situasjon, og neste års situasjon.

Men Sp har alt bestemt seg, fullstendig, uten debatt. Resten av norske borgere er i alle fall litt i tvil, nå. Og Sp er de rødgrønne. Selv Ap må finne seg i det. Så stem på ingen av de rødgrønne, ei heller Rødt. Stem borgerlig, men stem da for all del Høyre. Sjekk status, og du vil se at det er Høyre som trenger deg, og du Høyre. Uten Høyre, ingen varig borgerlig regjering. Intet definitivt farvel til de rødgrønne.

Vær klar over det, medvelger.

Favoritten min i denne sammenhengen er Inger-Christin Trop (Ap). Hun kom med forslaget om å forby brus på alle videregående skoler i Østfold. Denne saken er ikke stor i seg selv, men den viser sosialistenes trang til å detaljstyre ditt og mitt liv. Dette falt ikke i smak hos hos Østfolds elever, og har resultert i demonstrasjon utenfor fylkeshuset, en Facebook gruppe med over 600medlemer og en underskriftskampanje med over 200underskrifter. Så Inger-Christin Torp: tusen takk for at du fikk mange ungdommer i Østfold til å mislike Arbeiderpartiet!
Deretter må jeg selvfølgelig takke Svein Roald Hansen og Irene Johansen for Rygge skandalen. En ekstra takk må rettes til Svein Roald for å dumme seg fullstendig ut med å mene at deres stemmer ikke spilte noen rolle, og forsøke å sette plaster på såret ved å forslå å få Melodi Grand Prix til Fredrikstad neste år. Svein Roald og Irene: Tusen takk for at dere viste hvor dårlige og useriøse toppkandidater Østfold Arbeiderparti har!