Datalagringsdirektivet – Høyre opptrer fremtidsrettet
Debatten rundt Datalagringsdirektivet (DLD): Høyres landsmøte tok ikke stilling til selve direktivet men gjennomførte en debatt om utfordringene fremover. Det skal nå gjennomføres en høring i Høyre og stortingsgruppen vil få et råd fra partiet.
I dag oppklares mange saker ved hjelp av data som er FRIVILLIG lagret av Telenor og andre private selskaper. Det dreier seg om saker vedrørende seksuelle overgrep mot barn, drap, voldtekt, tortur og alvorlig finanskriminalitet. På grunn av effektivisering av faktureringsrutiner hos private selskaper vil den frivillige lagringstiden bli kortere og kortere. Dataene vil i fremtiden være slettet når politiet og Finanstilsynet trenger dem hvis vi ikke får på plass en LAGRINGSPLIKT på eksempelvis 6 måneder. Om det skjer gjennom implementering av DLD eller ikke er ikke avgjørende. Uansett må en plikt hjemles i en formell lov
Datalagring er ikke overvåking. Dataene skal kun innhentes i ettertid hvis nødvendig og en domstol har gitt klarsignal. Den prinsipielle grensen mot det som er ren overvåking av såkalte uskyldige borgere er for lengst overtrådt for eksempel i hvitvaskingsloven som ble vedtatt av et enstemmig Storting. Det er i dag elektronisk overvåking av transaksjonene vi alle foretar i banken og alle mistenkelige transaksjoner skal rapporteres til Økokrim. Her skjer en aktiv overvåking mens lagring er en passiv tjeneste. Uskyldige borgere som deg og meg blir hele tiden overvåket – og det har medført avverging og oppklaring av grov kriminalitet.
Et argument man hører fra DLD-motstanderne er at de kriminelle vil velge andre kommunikasjonskanaler som ikke omfattes av direktivet. Erfaringen tilsier det motsatte. På tross av at kriminelle i dag vet at fingeravtrykk, DNA og teletrafikk (SMS etc) kan avsløre dem blir hvert år mange saker oppklart på grunn av disse elementene. KRIPOS fortalte under Høyres Landsmøte at mange saker fremdeles oppklares på bakgrunn av fingeravtrykk – en metode som har vært kjent i over 100 år.
Spørsmål som må avklares er hvem som skal betale kostnadene ved lagringen og innhentingen. Særlig viktig er det hvordan dataene oppbevares og lagres. Vi har de seneste årene sett at data fra helseforetak og skatteetaten er kommet på avveie og at regjeringen ikke har fulgt godt nok opp. Det er bekymringsfullt og kaller på ansvarlig innsats.
Det er ikke noe løsning å si nei til enhver datalagring og smelle på den vanlige ”veien til helvete er brolagt med gode forsetter” og ”den som oppgir sin frihet til fordel for trygghet ender opp uten noen av delene”. Vi trenger en realistisk tilnærming til situasjonen fremover. Derfor er Høyres lagringshøring nå noe av det viktigste som foregår i samfunnsdebatten akkurat nå.
–
Fra Fredrikstad Høyres hjemmeside.
“Overvåking” er bare et begrep og dermed ikke så viktig i debatten om datalagringsdirektivet. Det viktige er jo innholdet av en eventuell implementering av datalagringsdirektivet, som altså er en lagring av samtlige nordmenns nettverk, døgnkontinuerlig lagring av nordmenns bevegelser samt lagring av kommunikasjonsrutiner. Lagringen av disse data skal altså skje i etterforskningsøyemed. For meg henger ikke dette på greip uansett om man kaller det “overvåking” eller ei.
Jeg er enig i at hvorvidt kriminelle kan bruke andre kommunikasjonskanaler er en sekundær problemstilling i debatten. Det er de prinsipielle spørsmålene som bør diskuteres i første omgang. Forøvrig er ikke hanskeargumentet helt treffende i tilknytning til saken om datalagringsdirektivet. Det er jo ingen massiv lagring av samtlige nordmenns fingeravtrykk i dag, slik som det vil bli av nordmenns trafikkdata dersom man implementerer datalagringsdirektivet.
Jeg er ellers enig i at saken om datalagringsdirektivet er en av de viktigste sakene i samfunnsdebatten for tiden. Jeg håper Høyre kan vise seg å være et parti som klarer å se de prinsipielle betenkelighetene med at staten pålegger lagring av samtlige norske borgeres kommunikasjonsvaner og bevegelsesmønstre. Jeg håper også at Høyre ser at vi må sette en grense ett sted og at det ikke er lett å sette denne grensen. Det eneste som vi kan si med sikkerhet er at vi ikke kan bevege oss til en av ytterlighetene, verken en politistat hvor vi godtar alt for å bekjempe kriminalitet, eller et lovløst samfunn med mye kriminalitet. Når vi blir tvunget til å ta stilling til hvor vi skal sette slike grenser må vi ha prinsipper til å hjelpe oss å “lande” på riktige avgjørelser. Jeg synes prinsippet om at staten ikke skal sette i gang etterforskningstiltak rettet mot lovlydige borgere bør veie sterkt. Selvom du kan ha rett i at vi har tråkket over i enkelte tilfeller allerede, kan vel ikke det være et argument for at vi skal gjøre det igjen?
Lykke til i debatten.
Mvh ChrElind, jurist
Twitter @ChrElind
Blogg: http://trollkar.blogspot.com/