For husfredens skyld
I løpet av den rødgrønne regjeringens virketid har vi med jevne mellomrom sett at statsministeren i etterkant av beslutninger fattet av regjeringen ”har tillatt” at et av partiene han samarbeider med i regjering argumenterer for et annet standpunkt enn det regjeringen står for. Det siste eksempelet er vedtaket om kraftledninger gjennom Hardanger, hvor SV like etter offentliggjøringen holdt egen pressekonferanse og fortalte at de var imot regjeringens beslutning.
Statsministeren gir uttrykk for at dette ikke er noe problem og at det er en naturlig konsekvens av at regjeringen består av tre selvstendige partier.
Vi hører hva statsministeren sier, men samtidig viser han alt for godt at det er problematisk at et regjeringsparti skal ha en alternativ og ”privatpraktiserende” politikk – etter at regjeringen samlet har meddelt sine standpunkt.
Det er selvfølgelig opp til statsministeren hvor langt han vil og kan tillate at SV argumenterer mot beslutninger de har vært med på i regjering. Det vil også være noen politikkområder hvor statsministeren ikke bør gi enkeltpartiene mulighet til å argumentere mot regjeringens politikk og beslutninger.
Forsvars- og sikkerhetspolitikken er helt åpenbart et slikt politikkområde.
I en situasjon hvor Storting og Regjering har beordret Forsvaret til å delta i krigen som utkjempes i Afghanistan, må det være en selvfølge at våre soldater gis full støtte fra Stortinget og en samlet regjering.
I en sak hvor norske soldater risikerer sine liv for å gjennomføre det oppdraget Storting og Regjering har gitt dem er det overhodet ikke rom for en ”privatpraktiserende” politikk på siden av regjeringens standpunkt. Dersom et regjeringsparti i sak som denne ikke kan stå inne for det partiet faktisk er med på i regjering bør konsekvensen være at partiet forlater regjeringen.
Statsministeren har i alt for stor grad tillatt at SV får argumentere mot Forsvarets oppdrag i Afghanistan. Norske soldater som hver dag risikerer liv og helse skal ikke på noen måte være i tvil om at de som ga dem oppdraget gir den full støtte og ikke sår tvil om viktigheten av oppdraget de er en del av.
Måten regjeringspartiet SV opptrer på i den hjemlige debatten gir grunnlag for å spørre om de virkelig støtter opp om oppdraget de har gitt våre soldater.
Når SV blir utfordret på dette temaet vises det til at vi må ha en debatt om Afghanistan. Det skal og bør vi selvfølgelig ha, men når vi samtidig har besluttet at norske soldater skal delta i krigshandlinger må SV sitt behov for å markere sin egen politikk i forhold til Afghanistan eller Forsvaret generelt være underordnet.
Hadde SV vært i opposisjon og i Stortinget stemt i mot Norges deltagelse i Afghanistan hadde saken vært helt annerledes.
Jeg er av dem som ikke er veldig overrasket over verken SV sin måte å opptre på eller statsministerens manglende vilje til å sette en stopper for SV.
For regjeringen og statsministeren handler det om ”husfreden”. For å holde regjeringspartiene samlet må han tillate at egne partistandpunkt blir argumentert for selv etter at regjeringen har tatt sin beslutning. Det er til en viss grad forståelig, men i forhold til krigen i Afghanistan er det overhode ikke akseptabelt.
Selv om SV har pålagt seg selv taushet om vårt medlemskap i NATO så lenge de er i regjering, er det ikke tvil om hva SV egentlig mener om norsk medlemskap og viktigheten av et sterkt og relevant Forsvar. Hadde partiet endret standpunkt i et så fundamentalt spørsmål hadde de selvfølgelig sørget for å fjerne motstanden om vår Nato tilslutning fra sitt partiprogram. SV ble stiftet på motstand mot norsk Nato-medlemskap og vil selvfølgelig benytte en hver anledning til å fremme sitt syn både direkte og indirekte når anledningen byr seg og de ikke blir stoppet.
Jeg respekterer selvfølgelig SV sitt syn både på NATO- medlemskap og Forsvaret generelt, men det er etter min oppfatning uakseptabelt at soldater vi har beordret til å delta i en krig ikke blir spart for denne typen markeringer fra et av regjeringspartiene.
Jonni Helge Solsvik, Høyre
Ordfører i Andøy
